Gørhild og Hans's hjemmeside
For snart to år siden fikk jeg gjennomslag for å skaffe ny hund. Den «gamle» begynte å få store smerter pga HD, og etterhvert egnet seg ikke til jakt.
Jeg så frem til å stille på jaktprøver og slikt igjen (jeg gjør ikke det med HD-hunder).
I dag fikk jeg så beskjeden; Ludvig har også HD! En sorgens dag!
😞
Jaktlaget forholdt seg «rolig» dette året.
27.-29. august stilte jeg Ludvig på jaktprøve. Han ble ett år 22. august, og er absolutt ikke en rutinert jakthund.
Lørdag og søndag var han veldig opptatt av makker, spesielt i de tidlige slippene. Det ble bedre etterhvert, men absolutt ikke slik man ønsker.
På mandag startet han mye bedre. Det virket som om han hadde skjønt noe, for makker var ikke lenger så veldig interessant. Det var ikke tvil om at de gode søkere som var der var bedre enn han, men dommer uttalte: «det er godt nok».
På slutten av dagen ble han funnet i stand sammen med makker, med selvstendig stand, ikke sekundering. Når jeg nærmet meg justerte han litt, kullet hadde sikkert flyttet seg litt. Men da gikk de opp. Han forholdt seg helt rolig i oppflukt og skudd.
Synd han ikke fikk vist reis, da kunne han vært aktuell for bedre premie. Men 2UK er ikke ille for en som nettop er fyllt ett år!
Ludde har HD, og i det siste året har det vært veldig tydelig at formen ikke er helt bra.
Vi har funnet ei løsning, han blir pensjonist!
Oda og Joacim «overtar» han. Vi tror at det blir ei bra løsning. Han har vært hos dem noen ganger tidligere, og vi har definert det som spa-opphold.
Ludvig derimot er ikke like fornøyd, hvor er kompisen?
Otebekkens Ludvig som han heter, Ludvig til daglig, ble hentet i Sandnes 17. oktober.
Det virker som en stødig type. Hjemturen tok 5-6 timer, og det gikk veldig bra tatt i betrakning alle de nye inntrykk og opplevelser han fikk. Ludde var veldig betenkt med det samme, men har akseptert at han ikke er alene om oppmerksomheten nå. Han sier fra når det blir for ille.
Ludvig signaliserer når han vil ut. Det samme dersom han f.eks. vil ha vann og det ikke er tilgjengelig.
Det skal bli spennende fremover. Hvordan blir det med tanke på jakt og jaktprøver? Hva med utstilling? Blir det aktuelt å stille på slikt ?
I dag, 30. juni, dro Kasper til de evige jaktmarker, 12,5 år gammel.
Han har holdt utrolig godt ut, vært i god form helt til ganske nylig. «Plutselig» ble han dårlig i en bakfot, og slet med å bevege seg. Det var helt tydelig at han hadde vondt. Men humøret hans var like godt som alltid.
Vi vurderte det som best å la han hvile.
Kasper var en utrolig trivelig hund, elsket av barnebarn og barn, og oss selvfølgelig. Han og Ludde var verdens beste venner. De har alltid spist av samme skål uten å lage støy.
Han var en god jakthund også. Sammen med Ludde var de rå, for begge respekterte den andres stand, altså sekunderte. Slikt er moro å ha med seg.
Kasper vil bli savnet!
Vi har hatt endel hunder i huset.
Hans har hatt hund siden 1983.
Lizzy, irsk setter uten spesielle aner. 1983 – ble omplassert 1988
Likkos Arras, min/vår første pointer fra Kennel Likkos til Sturla Bendiksen i Verdal. Arras var en racer, men måtte beklageligvis sendes tilbake til Sturla Bendiksen etter et par år. Det var misstanke om allergi i huset, og da som sikkert i mange andre tilfeller var det husdyret som gikk først (selv om det ikke var uten «sverdslag»).
I 1993 var Arras årets pointer.
Likkos Emil kom så i 1993. Da var det avklart at det ikke var alvorlig tilfelle av allergi, og det var i orden med ny hund. Emil var en skikkelig ok hushund, men ikke allverdens av jakthund.
I 2001 kom Likkos Junior. Junior var en slik hund som de fleste kan ønske seg. Fantastisk i huset, og god på jakt. Han var stor, nesten på grensen ift rasestandard. Det virket som om størrelsen ga han selvtillit, for han slåss aldri i løpet av sine 10 år.
Neste Likkos hund, Kasper kom i 2008. Han er faktisk sønn av Arras, «produsert» på frossen sæd. Arras var halvt italiener, og mora til Kasper importert fra italia.
Høsten 2013 kom så Lykkekjerrets Ludde. Mor til Ludde er Likkos Iris, som har samme mor som Kasper. Far er Barentsviddas C Nansen, helitaliener.
Det startet fint med Ludde, både på utstilling og jaktprøve, men det viste seg at han har HD. Så nå er han «bare» en vanlig jakt- og familiehund. Veldig bra sådan! Alle ungene sier han er den barnsligste hunden de har opplevd. Det er sikkert ikke riktig (?)
På seinvinteren 2021 kom de første tegn på at HD-en plager Ludde. Han har til tider helt tydelig smerte, f.eks når han skal reise seg. Til tross for det var han høsten 2021 på tre dager jakt i Finnmark, og det gikk over all forventning. Han sprang som han alltid har gjort, og når vi var hjemme var det ikke noe som tydet på at han hadde smerter eller var spesielt sliten.
Etter omtrent 7 måneder sammen med Ludvig ble Ludde pensjonist.
I januar 2024 lot vi han dra til de evige jaktmarker.
I oktober 2021 var vi i Sandnes og hentet Ludvig. En trivelig type, rolig. Vi måtte jo fly Stavanger, Gardermoen, Tromsø, men det gikk helt fint.
Nå er han litt over ett år og har fått sin første premie på jaktprøve, og han har vært på sin første jakt. Han funger glimrende. Foreløpig er ikke søket voldsomt stort, men det vil nok bli bedre.
Plutselig måtte han HD-røntges.
Det var et lite slag i trynet når det viste seg at Ludde hadde HD.
Kasper er nå 9 år, og var inntil nylig ikke røntget. Nå er han det, og heldigvis fri for HD.
22. oktober 2014, en trasig beskjed fra NKK, Ludde har HD.
Det går ikke alltid slik man håper og ønsker. Jeg var godt i siget med et «aktivt» hundeliv. For meg betyr det deltakelse på jaktprøver og utstillinger. Når det så viser seg at Ludde har HD, blir det trening og jakt resten av livet (for hans del).
Det ble premie andre dagen!
Alle går vel etter topppremien, i dette tilfelle 1UK, men 2UK er ikke å forakte.
Ludde startet ikke like bra som dagen i forveien. Han hadde første slepp, og muligens satt dagen før ennå i kroppen. Men han tok seg opp etterhvert.
Det ble et par blindstander, og han fikk ikke vist reis når han endelig fant fugl. Men når fuglen gikk opp var han komplett rolig!
Totalt sett ei bra helg!
