I dag er det slutt, Ludde drar til de evige jaktmarker.
Ludde har vært en fantastisk hund på alle måte. Omgjengelig med barn og andre hunder, behagelig i hus, og ikke mist en god jakthund. Veldig sosial, fikk ikke nok kos.
Han fikk påvist HD ved ca 1,5 års alder. Da ble det «aktive» hundeholdet (utstilling og jaktprøver) avsluttet. Men trening ellers ble det nok av.
Han vokste opp med Kasper. Kasper var 6 år når vi fikk Ludde. De hadde mye glede av hverandre. Jeg hadde spesielt stor glede av å ha dem på jakt, for de sekunderte hverandre. Når den ene stod på fugl, sekunderte den andre.
Ved ca 8 årsalder ble HD-en veldig «synlig». Etterhvert ble det klart at han hadde det best ved å lever resten av livet på spa. Dvs. hos Oda og familien.
Ludde; takk for alt!
Se bilder her (veldig mange, sikkert noen der han ikke er med også).
Denne gangen bestod jaktlaget av Jens Johan, Lars og Hans. Ludvig var eneste hund, og på sin første jakt.
Vi leide ei hytte ute i terrenget i Sirma (endelig tilbake).
Litt spesiell kledning
Været var varierende, stort sett overskyet. Den tredje dagen regnet det tidvis mye, så mye at vi returnerte til hytta for å tørke oss. Etter at vi hadde fått i oss litt mat, og fått på oss tørre klær starte vi ut igjen, i pent vær (!).
Det var ganske bra med fugl å se. Første dag ble Ludvig fulgt opp tett, så det ble lite skyting for min del. Han fungerte perfekt etterhvert.
Her er bilder:
Måneskinn
Det var fint vær siste natta
Bursdag
Lars har bursdag 12. september. Det feires med god middag (som han selv stod for).
Hytta
Stua. I tillegg var det en liten gang/soverom
Kokken
Lars ordner med middag på sin egen bursdag
Åpne landskap
Åpne landskap. Vi prøver oss på fjellryper
Stand!
Her ble tre fugl felt
Stand!
Lars er klar
Hytta
Litt spesiell kledning
Sliten hund
Når det er jakt er det lov å ligge i senga
Første ryper skutt for Ludvig
Første ryper skutt for Ludvig. Hund og eier er stolt!
Ludde blir til tider «plaget», men det er kos også.
Otebekkens Ludvig som han heter, Ludvig til daglig, ble hentet i Sandnes 17. oktober.
Det virker som en stødig type. Hjemturen tok 5-6 timer, og det gikk veldig bra tatt i betrakning alle de nye inntrykk og opplevelser han fikk. Ludde var veldig betenkt med det samme, men har akseptert at han ikke er alene om oppmerksomheten nå. Han sier fra når det blir for ille.
Ludvig med sin nye familie.
Ludvig signaliserer når han vil ut. Det samme dersom han f.eks. vil ha vann og det ikke er tilgjengelig.
Det skal bli spennende fremover. Hvordan blir det med tanke på jakt og jaktprøver? Hva med utstilling? Blir det aktuelt å stille på slikt ?
I dag, 30. juni, dro Kasper til de evige jaktmarker, 12,5 år gammel.
Han har holdt utrolig godt ut, vært i god form helt til ganske nylig. «Plutselig» ble han dårlig i en bakfot, og slet med å bevege seg. Det var helt tydelig at han hadde vondt. Men humøret hans var like godt som alltid.
Vi vurderte det som best å la han hvile.
Kasper var en utrolig trivelig hund, elsket av barnebarn og barn, og oss selvfølgelig. Han og Ludde var verdens beste venner. De har alltid spist av samme skål uten å lage støy.
Han var en god jakthund også. Sammen med Ludde var de rå, for begge respekterte den andres stand, altså sekunderte. Slikt er moro å ha med seg.
Kasper
På vei til sin siste reise. Heldigvis aner hverken han eller Ludde hva som skal skje.
Leker med unger
I lek med Ludde
Deler matskål
Snørekjøring. Kasper var alltid den som dro mest, helt til siste slutt.
Lizzy, irsk setter uten spesielle aner. 1983 – ble omplassert 1988
Jakt i Glimma, 1989
Likkos Arras, min/vår første pointer fra Kennel Likkos til Sturla Bendiksen i Verdal. Arras var en racer, men måtte beklageligvis sendes tilbake til Sturla Bendiksen etter et par år. Det var misstanke om allergi i huset, og da som sikkert i mange andre tilfeller var det husdyret som gikk først (selv om det ikke var uten «sverdslag»). I 1993 var Arras årets pointer.
Emil er endelig i hus. Han måtte «vente» nesten en måned ekstra før han kom hjem til oss pga at vi var på ferie. Men Hanna er godt fornøyd!
Likkos Emil kom så i 1993. Da var det avklart at det ikke var alvorlig tilfelle av allergi, og det var i orden med ny hund. Emil var en skikkelig ok hushund, men ikke allverdens av jakthund.
Junior på fjellet over huset på Slettaelva
I 2001 kom Likkos Junior. Junior var en slik hund som de fleste kan ønske seg. Fantastisk i huset, og god på jakt. Han var stor, nesten på grensen ift rasestandard. Det virket som om størrelsen ga han selvtillit, for han slåss aldri i løpet av sine 10 år.
Kasper er alltid «på». Veldig dedikert i det han skal/vil.
Neste Likkos hund, Kasper kom i 2008. Han er faktisk sønn av Arras, «produsert» på frossen sæd. Arras var halvt italiener, og mora til Kasper importert fra italia.
Ludde. Nydelig hode?
Høsten 2013 kom så Lykkekjerrets Ludde. Mor til Ludde er Likkos Iris, som har samme mor som Kasper. Far er Barentsviddas C Nansen, helitaliener.
Det startet fint med Ludde, både på utstilling og jaktprøve, men det viste seg at han har HD. Så nå er han «bare» en vanlig jakt- og familiehund. Veldig bra sådan! Alle ungene sier han er den barnsligste hunden de har opplevd. Det er sikkert ikke riktig (?)
På seinvinteren 2021 kom de første tegn på at HD-en plager Ludde. Han har til tider helt tydelig smerte, f.eks når han skal reise seg. Til tross for det var han høsten 2021 på tre dager jakt i Finnmark, og det gikk over all forventning. Han sprang som han alltid har gjort, og når vi var hjemme var det ikke noe som tydet på at han hadde smerter eller var spesielt sliten.
I oktober 2021 var vi i Sandnes og hentet Ludvig. En trivelig type, rolig. Vi måtte jo fly Stavanger, Gardermoen, Tromsø, men det gikk helt fint.
Nå er han litt over ett år og har fått sin første premie på jaktprøve, og han har vært på sin første jakt. Han funger glimrende. Foreløpig er ikke søket voldsomt stort, men det vil nok bli bedre.
22. oktober 2014, en trasig beskjed fra NKK, Ludde har HD.
Det går ikke alltid slik man håper og ønsker. Jeg var godt i siget med et «aktivt» hundeliv. For meg betyr det deltakelse på jaktprøver og utstillinger. Når det så viser seg at Ludde har HD, blir det trening og jakt resten av livet (for hans del).
Ludde, eller Lykkekjerrets Ludde, som han heter, er etter Barentsvidda‘s C Nansen og Likkos Iris. Det er ikke mange «norske» hunder i stamtavla hans, men det bør ikke være et stort problem, kanskje tvert imot.
Vi tror dette blir en spennende kar å ha med å gjøre.
